Aurland

Oppskriften på en suveren langhelg:

2 biler lastet med sykler, rulleski og løpesko

4 fine venner, helst en kaptein og en fotograf

Sol og litt dis for fotograferingens skyld

Mat, masse mat, og gjerne et godt bakeri

AURLAND

Aurland har blitt en tradisjon, og i år heldigvis uten våtdrakten på.

Økt nr. 1: Intervall på rulleski fra fjord til fjell

1400 høydemeter på god asfalt, fifteen seconds of fame ved Stegastein og 6-7x 10 min i3.

Foto: Mari

Foto: Gunnar

Økt nr 2: Topptur til Prest

Duskregn og bratt, og godt kjør for quadriceps og knær.

Økt nr. 3: Turistrull til Flåm

Rolig rull Aurland - Flåmsdalen med innlagte fotopauser, selvfølgelig.

 Økt nr 4: Rolig løping opp Aurlandsdalen

Parker bilen i Vassbygdi og løp traseen til AXTRI opp til Østerbø, hvor det går buss ned igjen til Vassbygdi (sjekk ruteplan og tilpass). NB! Ikke bann på at Østerbø Fjellstue vil servere deg mat, men kanskje turisthytta ved siden av?

Fra starten i Vassbygdi. Foto: Gunnar

Foto: Gunnar

Foto: Maren

Økt nr 5: Sykkeltur over Aurlandsfjellet

Helgens grand finale var langtur på sykkel, 90 km med massevis av høydemeter fra Aurland til Lærdal over Aurlandsfjellet og tilbake igjen. Eller skyld på lite sykling og dårlige knær og snu på AXTRI peak og tilbring ettermiddagen i solen på bakeriet i Aurland.

Jubelsesong & nye planer!

Sesongens siste skirenn er historie og for en sesong det ble! Riktignok startet den litt sent for min del, men i fire av fem renn overgikk jeg mine egne forventninger til gangs, og sesongens siste renn, som attpåtil var i skøyting, er blant de beste rennene jeg har gått noen gang. 

Fra starten på Skarverennet. Foto: Kim Ellertsen

Kyllingflokken i mål. Foto: Arne Olav Wagenius

Men like herlig som å den første skituren på senhøsten er den første løpeturen lettbent på sti, og nå er det ny årstid, andre muligheter, nye stier, gamle stier, nye turer. Her er litt av det som står på min agenda:

Langtur på sti fra døra (pliz, dear knees...!)

Topptur fra fjæra i Tysfjord

Halvbirken

Sella Ronda på sykkel

Motbakkeløp i Maridalen
Samle "topper" rundt hytta på Øyerfjellet

SKIGO-samling i Aurland

Jentesamling på hytta

Fjelløping på Senja

Stranda Fjord Trail Race

Seiser Alm

Stelvio-passet på sykkel og rulleski

Swiss Alpine Marathon

Ivar Formo´s Minneløp

Må bare bekjempe litt pollen først.

Madshus, Hafjell og girlsa

Jeg har gått renn igjen, for første gang på et år, og - det har gått ganske bra. Bedre enn noen gang faktisk, uten at jeg kom i bloggmodus av det. Nå skal fortsatt hjernen spares for skjermtid, må vite, så det var jo egentlig like greit. 

Jovisst skulle jeg ønske jeg kunne formidlet de postkort-vakre bildene som fløy forbi i løypa mellom Raufoss og Gjøvik under Madshus Skimarathon og det eventyraktige lyset og de nesten uvirkelig vakre nedsnødde juletrærne vi gled forbi i Hafjell Skimarathon. Enda mer skulle jeg ønske at jeg kunne latt dere ta del i det ubeskrivelige after-race-rushet av endorfiner som endevendte kroppen min etter det samme Madshus Skimarathon og miksen av utmattelse, lykke og lettelse - som gjorde seg gjeldende etter at jeg på en tilsynelatende tung dag klarte nok et godt resultat på Hafjell uten at kroppen (eller hodet) pushet meg tilbake til heiagjengen. 

Det handler om personlig mestring. En syvendeplass eller en fjerdeplass i turrenn - begge er helt relative resultater i forhold til hvem av alle de enormt godt trente super-mosjonistene og proffene som stiller til start - og totalt uvesentlig i den store sammenhengen. 

Og det handler om menneskene og relasjonene. Og derfor ble det likevel et blogginnlegg. Det handler om balansen mellom vennskap, utvikling og konkurranse, om det å gjøre hverandre gode, unne hverandre resultater, gi støtte i motgang, men ikke minst å gledes i medgang. Og når jeg som vanlig faller litt ut av fokus i midtre del av turrenn, gikk tankene både under Madshus og Hafjell Skimarathon til de som har vært med på veien. Takknemlighet og stolthet. Etter å ha stått på sidelinjen og heiet i mer enn et år gledet jeg meg til å få high five, få ros og få være fornøyd med egen prestasjon sammen med noen som bryr seg. Jenter som deler, som applauderer, men som er nådeløse konkurrenter når startskuddet går, eller på trening, for den saks skyld, når det skal kjøres hardt. Jenter som vet at best blir man når de rundt seg blir bedre. Og om man ikke blir aller, aller best, så har man det i alle fall morsomt på veien. Og det er tross alt på veien vi tilbringer det meste av tiden.

What´s up?!

Jeg tror mitt forrige innlegg handlet om hvordan jeg skulle ta "saken" (dvs evinnelige muskelspenninger i rygg og nakke som fant nye høyder etter fallet i vinter) i egne hender ved regelmessig og fornuftig bevegelighetstrening i form av yoga, det såkalte "september-prosjektet". Guess what? Det var for sent. "Saken" eskalerte og plutselig var ikke en hvil på ettermiddagen nok til å holde båten flytende, hodet sto i brann og jeg ble sykemeldt igjen. (Ergo ingen bloggpost siden skjermarbeid er fy-fy). Ting ble ikke bedre av at jeg reagerte voldsomt på en NSAIDS-kur jeg ble gitt for å dempe betennelsene i nakken og knapt tok opp næring på 10 dager. Grave seg ned?

Trening er det som holder meg gående, og med noen unntak kom jeg meg ut på rolige turer nesten hver dag og etter hvert kunne jeg også øke intensiteten på løpeøkter igjen. Styrketrening må gjøres med omhu, og staking på rulleski har også bydd på utfordringer, men glimtvis har jeg hatt økter som tyder på at grunnformen er bedre enn noensinne, og da kan man jo lure på hvordan det er mulig når man har gjort seg fortjent tittelen Queen of Disruption? Selv nå, etter en uke på sidelinjen med forkjølelse, kjenner jeg meg sterk og gleder meg til skisesongen. Snøen kan bare ikke komme raskt nok! Heldigvis fikk jeg nyte den i bøtter og spann i Val Senales. Og siden skjermkvoten min er brukt opp for i dag går vi like gjerne over til bilder. Like greit, for disse opplevelsene kan knapt beskrives med ord!

Første økt - benstrekk i kram snø & julestemning

Andre økt - Marthe på breen på ca 2900moh

Tredje økt - rolig joggings i Naturno

Tredje skiøkt på breen - solen hadde kommet for å bli.

Kan vi bare bli her?

Flagget til topps!

Kontorlandskapet

Fra turens lengste økt - rundt Lago Vernago

Justyna gleder seg til Birken!

Fotopauser funker bra for å holde pulsen nede.

Ukas partner in crime

30 days yoga challenge

Hodepine og kvalme har vært en del av hverdagen i større eller mindre grad siden fallet i romjulen. Muligens henger det sammen med at rygg og nakke fortsatt ikke er skrudd helt på plass. Behandlinger 1-2 ganger i uken hjelper heller ikke, så nå er det på tide å teste ut andre metoder, og da tenker jeg selvfølgelig på yoga. Yoga er alltid svaret mitt når andre har problemer med bevegelighet, hodepine el.l., men for min egen del er dørstokkmila uendelig lang. Kanskje henger det sammen med at jeg praktiserte det halvannen time daglig i flere år og hadde en mobilitet jeg ikke er i nærheten av å matche lenger? Uansett, jeg har trua - og har annonsert et 30 dagers yoga-prosjekt for naprapaten min og nå dere - for å se om det faktisk virker så godt som jeg tror det gjør. Jeg har ikke ambisjoner om fulle ashtanga-økter, som før i tiden, men minimum 20 minutter daglig.

Dagens økt besto av en 30 minutters ashtanga sekvens. Status er at jeg knapt kommer opp i bro, og kan holde den i kun 3(!) pust. Bro som var trumfkortet mitt i yoga og den ene øvelsen jeg mestret allerede som nybegynner og som jeg kunne innta fra stående! Høyre skulder bare nekter å holde meg oppe. Ok, så det var status på dag 1. At bevegeligheten i skulderen kommer til å bli bedre på 30 dager, kan jeg garantere. Men får det også effekt på hodepinen og uvelheten? Vel, vent og se!